Alene i mengden

Du vet på film når hovedpersonen bare står eller sitter der og alt rundt går i dobbel hastighet eller mer. Det er sånn det føles å begynne på ny skole. Folk skal jo bli kjent og hopper fra navn og alder, til hobbyer, musikk, hva de gjorde i sommer og så videre og videre, så når jeg tenker litt for lenge på et ord så har jeg miste så mye allerede og vet ikke lenger hva vi snakker om.

Noen ganger kommer jeg inn igjen i samtalen, mest bare fordi folk stiller meg et spørsmål, men er jo like fort ute igjen. Som passiv samtalepartner så fokuserer de samtalen på de andre som er mer aktive og til slutt så sitter jeg der og bare lurer på hva jeg skal ha til middag i morgen, om blusen min tåler 40 graders vask, om jeg har vondt i leggen eller om det bare er i hodet mitt.

Når det er ingen sjanse for å være med i samtalen igjen drar jeg hjem. På de dagene hvor hodet mitt er så fullt av lyd at jeg har mest lyst til å gråte det sekundet jeg går ut døra stikker jeg på Narvesen og kjøper bollepose og sjokolade for å trøstespise. På veien hjem tenker jeg at det kanskje blir bedre i morgen.

Og kanskje det blir det. 

Jeg er redd.

Jeg er redd i møte med nye mennesker. Redd for å ikke forstå. For at de ikke skal like meg. For at de ikke skal forstå og vise hensyn. For at jeg i møte med andre skal føle meg enda mer utenfor. Jeg vil ofte heller gå alene enn med nye, fremmede mennesker.

Jeg er redd for å si i fra. For at de skal tro at jeg dum. Så jeg fremstår heller som sjenert og innadvendt. Nikker, smiler og later som jeg forstår alle disse rare lydene de sier. Unngår øyekontakt. Virker opptatt. Jeg er redd for å være alene i mengden. Når alle andre ler og du prøver å ikke gråte. Prøver å ikke vise at «glem det» føles som en slag i ansiktet når alt du vil er å forstå. Jeg ler og fleiper bort dumme misforståelser. Prøver å finne på unnskyldninger for å komme vekk når hodet blir fullt av lyder. Når jeg blir så sliten av å prøve at hvert fiber i kroppen roper etter stillhet. 

Tom for energi. Tom for innsatsvilje. Frustrasjon over at folk ikke forstår hvor sliten man blir. At folk ikke forstår hvor alene man føler seg. At folk ikke forstår at en setning er nok til at man faller ut av hele samtalen. Men at en setning også er nok for å bli med i en samtale. Såfremt setningen ikke er «glem det».